søndag 1. oktober 2017

Lovatnet


Tirsdag kveld tok jeg nattbussen fra Oslo, og var fremme i Stryn tidlig onsdag morgen. Videre tok jeg lokalbussen til Loen, og var så heldig å få sitte på med en maxitaxi opp til Lovatnet. Herfra gikk jeg videre innover for å finne meg en teltplass. Fysøren for en fin farge det er på vannet der. Og ikke minst med fjellene og fossene i bakgrunnen.


Jeg traska langs veien, og etter noen kilometer, hadde jeg ennå ikke funnet noen sted å sette opp teltet. Det var noen campingplasser langs veien, men jeg ville jo være alene, sta som jeg er. Etter hvert stanset det en bil, og mannen i bilen lurte på hvor jeg skulle. Jeg sa jeg leta etter et sted å sette opp teltet, og han sa han visste om et bra sted, men da måtte jeg gå 7km til. Men flaks for meg, så skulle han dit, så da fikk jeg sitte på. 



Jeg måtte vasse over noen bekker som rant ut i vannet, for å komme meg til den perfekte teltplassen, og det lå en isbree litt lenger inn i dalen, så vannet var iskaldt, men det var veldig verdt det!

Så her hadde jeg det fint i nesten tre dager. 


Veldig fornøyd med plassen og utsikten.


Lite panorama over plassen.



Middag ved bålet. Ble som vanlig ingen fisk...







Hadde det ikke vært for at det var meldt veldig mye vind på Vestlandet resten av uka, hadde jeg blitt lenger, og reist litt mer rundt. Men da det ble meldt at taksteiner kunne blåse av hus osv, var ikke jeg så keen på å sove i telt. Så Fredag kveld tok jeg bussen hjem igjen. Men det var deilig med en liten tur!



Her var jeg klar for å gå 16 kilometer tilbake til Loen. Men etter 10km og noen såre bein, var det en bil som stoppa, og som jeg fikk sitte på med helt tilbake til Stryn. Folk er så snille, og da får man så lyst til å gjøre slike ting tilbake til noen andre, når man har følt på den takknemligheten selv.



Helt bakerst på bildet under, kan du så vidt se Kjenndalsbreen



Fordelen med å gå, er at man får stoppa der man vil og ta bilder.



Takk for meg, Lovatnet. Du var helt fantastisk!

mandag 25. september 2017

Den beste medisinen er å være ute.



I slutten av mai ble jeg utbrent, sykmeldt, og måtte til slutt si opp jobben. Det er ikke veldig kult å være 25 år og være så sliten psykisk og fysisk at man bare ligger og griner. Jeg har hatt en sommer hvor jeg har bekymret meg mye, hatt en stor klump i magen og alt for mange søvnløse netter. Det som ble den beste medisinen min da, ble å pakke sekken, og komme meg ut i naturen. Kjenne på friheten, legge alle de tunge og vonde tankene hjemme, og bare være meg og naturen. Også har jeg vært heldig og ha fine venner som har tatt meg med på turer i Norge. Hvorfor være inne når alt håp er ute, ikke sant?


Jeg har vært arbeidsledig i nesten fire måneder, og etter å ha sendt x antall jobbsøknader har jeg endelig fått meg jobb igjen. Jeg starter ikke i jobben før i midten av oktober. Så hva er vel ikke bedre enn å bruke fritiden før jeg starter, på å pakke sekken og reise litt rundt i Norge igjen? Og det beste er at jeg ikke trenger å ha dårlig samvittighet og føle på at jeg heller budre vært hjemme og søke på jobb .Jeg vet ikke om det blir noe haiking denne gangen, men det kan jo hende. Jeg har en bussbillett som går fra Oslo tirsdag kveld. Jeg sier ikke hvor jeg skal ennå, men jeg kan si at jeg ikke er fremme før onsdag morgen, og at det er meldt veldig fint vær der denne uka. Hehe!

Lik gjerne facebooksiden min, mulig for at det blir litt direktesendinger fra turen der. (trykk her) :)

søndag 17. september 2017

i et annet univers



Du vet når vi sover, og drømmer om ting som virker så virkelig. Som at du ligger i senga og holder rundt meg? Som i de drømmene du ikke eksisterer, og jeg har det veldig bra uten deg, fordi jeg ikke har møtt deg? Jeg tror at disse drømmene egentlig er små klipp fra et annet univers. Et parallelt univers. Fra et univers hvor vi fant hverandre fra starten av, og lever lykkelige sammen, resten av livet. Sånn som svanene gjør. For i det universet fant vi hverandre på rett sted, til rett tid. Jeg trenger aldri å tvile på at jeg er den eneste for deg, for hun finnes ikke i det universet.

Jeg tror på et parallelt univers. Eller jeg tror på fler. Du vet, at vi, du og jeg, og alle andre, lever i et annet univers, på en annen klode. Bare at utfallene er noe annet. I melkeveien, her vi bor, ligger vi i hver vår seng, så langt fra hverandre, selv om vi bor i samme by. Men i et annet univers, der ligger jeg i armkroken din, og vi ligger og ser på stjernene, og om vi ser et stjerneskudd, så trenger vi ikke ønske oss noe, for vi har jo hverandre.

Det er alltid deg jeg ønsker meg når jeg ser et stjerneskudd.

Det funka, bare ikke i dette universet.

Du fant meg i et feil univers. I det universet vi ikke lever i. For i dette universet, i melkeveien, var alt ment til å feile. Det kommer aldri til å bli oss her, fordi vi fant hverandre i ett av de andre, og lever lykkelige sammen der.

Men på en måte, så er det greit, å tenke at vi har det fint sammen der. I drømmene. I klippene fra de andre universene.

Det ble oss.

Bare ikke her i melkeveien.

tirsdag 5. september 2017

Martine´s haiketips


Nå regner jeg med at jeg har klart å inspirere mange av dere til å haike. Eller?  I hvert fall. Her er mine tips om du vil bli en like god haiker som meg.



  1. Stå i utkanten av en by/sted. Da er det større sansynlighet for at folk skal videre, enn inn i den byen du er i.
  2. Stå ved en bensinstasjon. Da har du andre muligheter om ingen stopper for tommelen. Du kan gå bort til folk og spørre om de skal den og den veien, og da får de også et annet inntrykk av deg, enn når du bare står der. Også har har du tilgang til do og mat om du skulle bli stående lenge.
  3. SMIL. Ingen vil ha en sur person i bilen.
  4. Lukt godt og ha rene klær. Selv om man er lenge på tur, og ikke har tilgang til dusj, går det an å vaske seg og holde seg ren fordet.
  5. Følg magefølelsen. Virker personen som stopper, litt spesiell, er det lov å si nei takk til kjøre.
  6. Lag skilt om hvor du skal. Eller bare lag et skilt. På mitt sto det jo "Håper du har plass". Jeg følte meg på en måte litt tryggere da jeg sto bak skiltet. Men da jeg glemte det i en bil, så lagde jeg aldri noe nytt, og jeg kom meg jo videre uten skilt også.
  7. Ikke ha noen reiseplan. Da er det lettere å komme seg fra sted til sted. 
  8. Sist, men ikke minst; Ha det gøy! Jeg har opplevd så mye kult som jeg aldri ville opplevd om jeg ikke gjorde det her. Også har jeg jo noen kule historier å fortelle videre. :)

Gi meg et lite pip da, om du skal ut og haike. :)

mandag 28. august 2017

Lofoten, fjelltur på Mannen


I dag var planen å gå opp på Mannen, et fint utsiktspunkt over Hauklandstranda.



Fjellturen startet litt bratt, men det ble slakkere etter hvert. Fin sti hele veien. Jeg tok igjen noen nordmenn som syns det var alt for bratt og slitsomt, men jeg syns ikke det var så ille som det de skulle ha det til. Etter ca. 45 minutter var jeg på toppen av Mannen (400moh).







Det var en fantastisk utsikt hele veien opp, for man går langs en fjellrygg. Jeg fikk noen til å ta bilde av meg, måtte jo ha bilde av meg og den fine utsikten. Turen ned var heller ikke så ille.









 Da jeg var tilbake var det egentlig bare å pakke ned teltet og komme seg videre. Mens jeg pakka ned, kjente jeg at jeg begynte å bli dritt lei hele teltet. Planen var å dra inn til "byen", til Leknes, å finne en café jeg kunne lade telefonen på. Det var lite med biler å haike med, så jeg begynte å gå. Men da stoppet det et hyggelig par, og de kjørte meg til et kjøpesenter på Leknes. Så satt jeg der i noen timer, og fikk ladet telefonen, før jeg haika meg videre.


Ante ikke hvor jeg skulle nå, og jeg kjente at jeg begynte å bli litt sliten og lei av å reise og sette opp og slå ned teltet. Så jeg begynte å leke litt med tanken på å dra hjem. Og til slutt så hadde jeg haika meg til Moskenes, og satt på kaia og ventet på båten til Bodø. Jeg kjente veldig på at turen var på veis ende, og at det hadde skjedd litt før jeg hadde tenkt, men det kom til å ta to døgn før jeg ville være hjemme også. Veldig trist, men også veldig deilig å tenke på at om to dager skulle jeg ligge i senga mi.

Lofoten ga meg hvert fall en fantastisk fin avskjed.






Lofoten, Hauklandstranda dag 2.



Etter en natt med lite søvn, fordi jeg trodde at teltet skulle blåse bort når som helst, var det ingen ting som var bedre enn å legge seg tilbake i soveposen, etter å ha spist frokost, og ligge der og lese mens regnet trommet på teltduken. Jeg sovnet igjen etterhvert, og sov helt til klokken var fire! Så da var det på tide å stå opp og komme seg ut en tur. Jeg tok med meg fiskestanga, for jeg visste at det var et vann litt oppi høyden.



Det var ikke lange veien til vannet, og jeg fikk napp på første kast. Den datt av igjen, men her var det hvert fall liv. På tredje kastet fikk jeg en ørret, men jeg syns den var litt liten. Litt etterpå fikk jeg en til, men den var også ganske liten. Fiska en times tid, men det gikk dårlig. Så jeg gikk tilbake til teltet. Ble dårlig med middag.. Hehe! Så satte jeg meg ut og leste litt, men det ble fort kaldt, så jeg gikk og la meg i teltet. Og da sovnet jeg faktisk ganske fort, enda jeg hadde sovet ganske lenge.

tirsdag 22. august 2017

Lofoten, Hauklandstranda


Da jeg våkna denne dagen, hadde jeg ingen planer om hvor jeg skulle videre, annet enn at jeg skulle prøve å komme meg ned fra fjellet.


Det var ganske grått vær, og veldig mye tåke, så jeg drøya litt med å gå ned. Men tåka letta, hvert fall litt, etter hvert, så jeg kom meg avgårde. På veien ned møtte jeg en mann fra Frankrike, og han var veldig redd for at jeg skulle skli og slå meg med den store sekken, siden det regna, og var ganske glatt og bratt nedover. Så han valgte å holde meg med selskap hele veien ned. På et tidspunkt spurte han om hvor gammel jeg er, og da sa jeg at han kunne jo gjette. Så sa han 18! Haha! Hyggelig det da.

Stien ned var ganske bratt...

Da vi var på lik linje med havet igjen, skiltes våre veier. Jeg var klissvåt, så jeg var spent på om noen ville plukke meg opp. Men det tok ikke lang tid før en fyr fra Tyskland plukka meg opp, og jeg fikk sitte på opp til hovedveien. Her tok det litt tid før noen stoppa, og de som stoppa var faktisk en fransk småbarnsfamilie på fem. De var skikkelig hyggelige, og skulle på vikingmuseum med barna, så jeg fikk haika ganske langt med de.

Første familien som plukka meg opp på turen.

Jeg vet ikke om du har hørt om Hauklandstranda, men den er kåret til Norges fineste strand, og nominert til en av verdens fineste strender. Og det var hit jeg etter hvert fant ut at jeg ville prøve å komme meg. Nå var jeg heller ikke så langt unna, så det så lyst ut. Ei dame stoppa etter hvert, og hun kjørte meg faktisk til stranda, selv om hun ikke skulle dit selv. Føler det har vært sånn veldig ofte på turen, og folk kjører gjerne litt lenger enn de må.

Det er ikke lov å overnatte i bobil/campingvogn her, men det er lov å telte. Likevel var det mange campa her. Det var ikke så mange telt, sikkert på grunn av været. Jeg fant meg en fin teltplass hvor det ikke var noen folk. Det var veldig deilig å få slått opp teltet, skifte til tørre klær og varme litt rett i koppen suppe.



Ull er gull.

Da jeg hadde fått varmen igjen, gikk jeg ut og tok litt bilder, og så var det egentlig bare å legge seg.