Savnet etter det enkle livet

Er det noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle si, så er det at jeg savner sykkelturen. Sånn skikkelig! Jeg savner den så mye, at jeg vurderer å gjøre det igjen...

Jeg savner å være helt alene, på en øde vei, med Norges flotte natur. Jeg savner å kjenne på det å ha sliti meg opp et fjell, for så å suse ned igjen. Jeg savner til og med regnværsdagene, hvor jeg var dritt lei, våt og kald. Det jeg savner ved disse dagene, er følelsen man får, etter å ha satt opp teltet, fått på tørt ullundertøy, legge seg i soveposen og spise en enkel, varm middag. Jeg savner det å være på loffen, ta dagene som de kommer, og bare leve livet. Jeg savner gleden ved å ta inn på hotell, etter x antall dager ute i det fri, ta en alt for lang og varm dusj, legge meg i en seng, og kjenne på hvor sliten kroppen og hodet er, men på en deilig måte.

Men jeg har ikke glemt dagene hvor det sto på som værst. Hvor jeg trodde at oppoverbakkene aldri tok slutt, eller den svarte regnskyen som fulgte meg store deler av turen aldri skulle forlate meg. Dagene jeg var så sliten at jeg gråt meg bortover veien, og motvinden som ikke ville at jeg skulle komme meg fremover. Men dette var kortvarig smerte, det kom nedoverbakker, solen tittet frem innimellom, og motvinden snudde og ga meg medfart en gang i blant. Og hver dag startet med blanke ark. Og selvom det var vanskeligere å stå opp og pakke sammen teltet de dagene det var dårlig vær, var det alltid en daglig mestringsfølelse å komme seg et stykke videre, og vite at jeg kom meg enda et stykke nærmere målet om Lindesnes. 

Som sagt så savner jeg sykkelturen. Og jeg drømmer om å gjøre det igjen. Men kanskje på beina neste gang?...