Døden

//Foto: Robin H. Larsen.

Du skal dø. Du vet bare ikke når.

Noen ganger blir jeg liggende og tenke på at jeg en dag skal dø. At jeg ikke skal eksistere lenger. At alt jeg gjør i livet mitt, ikke lenger vil ha noen betydning.

Nettene er værst. Da kommer ensomheten smygene frem, og gir meg en påminnelse at jeg fortsatt er alene, og at jeg kommer til å dø ensom.

Jeg kan dø i morgen. Eller dagen før bursdagen min. Eller dagen etter at jeg fylte 110 år. Jeg skulle egentlig bare ønske at jeg visste når. For kanskje jeg hadde brukt tiden min bedre da.

I spillene har man flere liv. I virkeligheten har vi bare ett. Men det at du kommer deg helskinnet gjennom dagens farer, hver dag, vil kanskje på en måte si at du neste dag får ett nytt liv, og at man i løpet av ett år har 356 liv. Dagens hovedutfordring er å overleve.

Jeg er livredd for å dø. Jeg vil ikke slutte å eksistere. For jeg elsker livet, og det er så mye jeg vil oppleve. Når slike ting skjer, som skjedde på fredag, begynner man å tenke og reflekter litt mer over livet. Hvor fort det kan ta slutt. At det ikke er så mye som skal til. At man skal verdsette hver eneste dag, og menneskene man omgås med. Være glad for at jeg overlevde nok en dag, når jeg legger hodet trygt på puta for å sove.