søndag 30. august 2015

Når mamma er alkoholiker

  //Foto: Privat.

Det skjer ikke meg. Det kan skje alle andre, men ikke meg. Men så satt jeg der, på avrusningsklinikken, og så min alkoholiserte mamma inn i øynene.

– Hei, jeg heter Martine, og er medavhengig.
– Hei Martine...

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lett etter drikke på de mest utenkelige steder. Sett etter tegn som beviser at hun har drukket. Om pupilene er bittesmå i de blå, flakkende øynene hennes. Om den stramme dunsten av alkohol kommer ut av munnen når hun prater. Eller bare puster. Om det bare er jeg som innbiller meg lukten, etter å ha luktet den så mange ganger før.

Frykten som griper meg når bilen står i oppkjørselen, og hun egentlig skulle vært på jobb. Skuffelsen som aldri har sluppet, men som forsterker seg når jeg finner henne snorkende på sofaen, eller i sengen. Alle løgnene hun har fortalt, som har tatt fra meg tillitten til henne. Men også alle løgnene jeg har sagt til familie og venner, for å dekke over problemet hennes. 

Kvinnen jeg en gang kalte mamma, var blitt en fremmed, alkoholisert monster, som lagde helvete på jord. En person jeg ikke kunne fordra, og ikke ville kjenne. Ikke ha et forhold til. Av og til ville jeg til og med at hun bare skulle dø. At det var den beste løsningen for oss alle. Men så, av og til, kom håpet tilbake. Mamma kom ut av monsteret, og var den mammaen vi alltid har hatt.  

– Du er medavhengig, sa terapauten. Medavhengig. Jeg husker hvordan jeg smakte på ordet. Det var en fremmed smak fra østen. Hvordan kunne hun bare gi meg en diagnose bare ved å ha tatt et blikk på meg? Hvordan kunne hun si at jeg var syk, når det var mamma som var den syke her. Det var mamma som var lagt inn og gjort oss andre så mye vondt! Men så ser jeg tilbake. Tilbake på hvor kontrollerende jeg har vært. Prøvd å få henne til å slutte drikkingen. Selvom jeg vet hun ikke gjør det. Bare skuffer meg på nytt. Klarer å være glad i henne, når hun er edru. Hater henne når hun er beruset. Hate er et sterkt ord ovenfor noen du egentlig har sett opp til og kalt mamma. 

Den morgenen mamma ble lagt inn, endret livet seg. Jeg husker jeg ble vekket av at telefonen ringte, og det sto mamma på displayet. Jeg tenkte at nå har det skjedd noe, og tok telefonen mens hjertet mitt var på vei ut av kroppen. 
– Jeg skal legges inn, husker jeg mamma gråt i den andre enden av telefonen. Jeg kunne ikke annet enn å puste lettet ut. Endelig. Det var som om et tonn med bly ble borte fra kroppen min på det lille sekundet. 
Samtidig som at det var en utrolig lettelse, var det også nå det virkelig gikk opp for meg at mamma faktisk var alkoholiker. 

Min mamma. 

Mammaen min. 

Mamma. 

Å sette ord på følelsene har vært vanskelig. Når du sier ting høyt, er det virkelig. Når andre mennesker får vite hva du føler, blir det sårt. Man skal oppleve mye som menneske. Det er tøft å leve. Selv etter bare 23 år på jorden, er jeg sikker på at jeg har hatt den tøffeste uken i mitt liv. 
Mamma hadde vært på avrusning i noen måneder. Noen uker før hun skulle hjem, var det klart for familieuke. Jeg har ikke ord på hvor mye jeg gruet meg til denne uken. Det var bestemor, lillesøsteren min, den ene tanten min og jeg som skulle dit.      
Jeg har grått mye i livet mitt. Mye alene. Men denne uken. Jeg hadde ikke mer igjen på slutten. Det var tårer, snør og hiksting. Alt kom ut på en gang. Jeg var bitter, redd og sint. Og gjennom tårene og hikstene, kom ordene. Bitterheten. Ordene jeg aldri hadde fått sagt ut før. Ordene som beskrev hvordan JEG hadde det. Hvordan JEG hadde opplevd ting. JEG fikk for en gang skyld lov til å snakke, uten å bli avbrutt. 

Det er allerede 2 år siden. Jeg har fortrengt mye, men det hender det kommer tilbake til meg mens jeg sover. Marerittene minner meg på hvordan livet mitt har vært. Det å leve med en rusavhengig gjør hele familien syk. Man ser det ikke selv. Ikke før etterpå. Det eneste som hjelper, er å ta avstand. Uansett hvor glad du er i personen som ruser seg, får du ikke gjort noe. Tøff kjærlighet er det eneste som hjelper. Når den rusavhengige har mistet alt. Først da ser personen kanskje selv at den trenger hjelp. 

Det er lenge siden mye av dette ble skrevet. Jeg vet at jeg ikke er den eneste som har opplevd noe slikt, og jeg vil være åpen om det. Det tok tid før jeg klarte å trykke publiser, men nå er det gjort, og dere vet min historie. 

( Jo flere som deler, jo flere får vite at de ikke er alene!)

10 kommentarer:

  1. Utrolig sterk historie og fantastisk at du tørr å sette ord på det og publisere dette. Du er supersterk og modig. Flott at du deler dine erfaringer for å kunne hjelpe andre. Stå på videre, du har klatret opp isfjell - håper du og familien har det mye bedre nå. Klem!

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk! Jeg syns det er utrolig viktig å dele erfaringer, og vise andre at de ikke er alene. :)

      Slett
  2. Kjære Martine! Jeg er helt enig med deg, rusavhengighet gjør hele familien syk. Jeg har brukt mye av oppveksten min på dekke over mine alkoholiserte foreldre, jeg har vært veldig skamfull på deres vegne, og jeg har vært bitter på at alle pengene gikk til alkohol og surr. Jeg flyttet hjemmefra så fort jeg fikk sjansen. Jeg forteller alltid åpent om min oppvekst til nye mennesker jeg møter, det hjelper meg til å forstå at ansvaret for situasjonen skal ligge hos voksenpersonene. Jeg har ingen grunn til å være flau, og jeg trenger ikke å pynte på sannheten. Alle jeg har møtt med åpenhet, har vært veldig forståelsesfulle, og det hjelper meg videre her i verden. Jeg håper og tror at det også for deg blir lettere og bedre for hver måned som går, og at du får kvittet deg med det som er fortrengt. Fortsett å dele! Klem fra Gunhild U (som du kjenner litt fra før) :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for kommentar, og for at du også er åpen om det! Det er veldig viktig. Er flere enn vi tror som har og opplever det samme som oss, dessverre!

      :)

      Slett
  3. Wow. Så fantastisk skrevet. Jeg kjenner deg ikke, men jeg kjenner mammaen din. Jeg treffer henne på ettervern. Jeg vet at mine døtre har hatt det på akkurat samme måten som deg. Tusen takk for at du er åpen om det. Fantastisk.

    SvarSlett
  4. Utrolig godt skildret! Dette gikk rett inn i hjerterota til den lille jenta som jeg var når jeg bodde hos mamma som også drakk. Jeg tok ingen hjem. Punktum. Jeg var alltid ute på vift for å være minst mulig hjemme. Det var bedre å være på besøk hos andre. Men så kom kvelden og jeg ble sendt hjem av andres foreldre. Klumpen i magen vokste alltid på hjemveien for jeg visste jo aldri hva som ventet der hjemme.

    SvarSlett
  5. Kjære du. Tusen takk for at du e så modig og som dele detta med oss. Eg har ikje ord for kor viktig det e at folk åpne seg om ubehagelig ting. Å belysa detta kan hjelpa andre. Og eg e sikker på at det komme du te å gjør. Eg blei rørt te tårer av detta innlegget. Tusen tusen takk <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for fine ord, og takk for at dere i Snapkollektivet ville dele! Det setter jeg utrolig pris på! <3

      Slett