søndag 2. april 2017

Livet er ikke et venterom



Jeg har brukt store deler av mitt snart 25-år korte liv på å jakte på den personen jeg ønsker å være. 15-år gamle meg ville være kulere, 20-år gamle meg ville bli noe stort, og 23-år gamle meg ville være lykkelig forelsket. Meg om seks måneder vil være tynnere, og meg om ett år vil være mer selvsikker, og meg om en stund vil være bedre på mange måter. Så mye bedre. I flere år er det sånn jeg har tenkt. Om jeg bare venter litt, vil alt bli bedre.

Det tok også lang tid før jeg skjønte at det ikke er slik livet fungerer. Jo eldre man blir, betyr ikke at man blir lykkeligere, eller at ting blir lettere. Og det betyr absolutt ikke at ting blir bedre. Det betyr bare at man blir eldre. Livet er ikke et venterom. Vi må slutte med all denne ventingen. Fordi livet handler ikke om å vokse opp for å bli alt det vi ønsker å bli. Livet handler om å vokse. Livet handler om å elske. Livet handler om å endre seg. Livet handler om å gråte seg selv i søvn, når livet blir for mye. Livet handler om å jobbe i en matbutikk. Livet handler om å ringe de du er glad i, fordi du savner dem. Livet handler om krangler. Livet handler om sykehusbesøk. Livet handler om å se vennene dine gifte seg med deres livs største kjærlighet, mens du fortsatt er singel. Livet handler om den dagen han gråter når du sier "ja" på spørsmålet om du vil dele resten av livet ditt med ham. Livet handler om et barn som har dine øyne, og hans morsomme ører. Eller livet kan handle om noe helt annet.

Livet kan handle om at du skriver ned alt. Overalt. Hele tiden. Livet handler om å leve i en leilighet på størrelse med en skoeske. Livet handler om lite penger, men en liten bar på andre siden av veien. Og på denne baren lar de deg lese diktene dine. Og hver gang du gjør det, er det noen i publikum som kjenner seg igjen i det du skriver. Livet handler om at ordene du skriver blir publisert. Dine ord. Dine ord blir kjøpt av mennesker som kunne brukt pengene sine på noe helt annet. Livet handler om å sitte i dobbeltsengen, hvor alle tekstene ble skrevet, der du har skreket dine lunger såre.

Det er alle disse tingene, både triste og fine, og de ekte tingene, som endrer seg. Alltid endrer seg. Og det gjør det på en måte enda finere. Fordi fremtidige deg vil kanskje være kulere, ha en fantastisk jobb, og drømmemannen. Men hun fikk det ikke fordi hun satt og ventet. Hun er et produkt av deg. I går, akkurat nå, i morgen eller om tre år. Hun endrer seg og vokser hvert sekund som går. Hun er snill, hun puster, og er morsom. Men hun venter på den dagen hun ikke trenger å bekymre seg for om hun har råd til å betale regninger, og hun bekymrer seg alt for ofte om hva andre tenker om henne. Ting er fortsatt ikke sånn som hun hadde tenkt.

Og det er kanskje det jeg har lært etter all denne tiden. Ingen har det slik de hadde tenkt. Vi alle bare er her. Ødelagte, men også velskapte og friske, tankefulle, med for mye tid i våre hender. Vi har alle ønsker om å være noe mer. Desperate etter å ha noen som kan minne oss om at vi ikke er alene. Vi har ikke funnet ut av så mye. Kanskje vil vi aldri det. Men viktigst av alt; Jeg tror det er slik det skal være.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar