On my way

Dag 1-2:

I skrivende stund sitter jeg med støttestrømpene dratt godt over knærne. Hva da støttestrømper? Du vet, det er sånne stramme strømper som eldre folk med dårlig blodsirkulasjon og hovne ben bruker. Og jeg da.

Neida, men joda. Støttestrømper har gjort flyturen min ti ganger mer behagelig. Men det var ikke støttestrømper jeg skulle skrive om nå. Jeg sitter på flyet! Til min store, og forhåpentligvis lange reise. Selfølgelig litt redd for at flyet skal styrte, og at jeg brukte så mye penger på å dø. Men man kan ikke ligge hjemme i sengen sin resten av livet fordi du er redd for at du skal få et fly i hodet hver gang du er utenfor husets fire vegger. Og jeg tar den sjansen. Og skulle jeg jingse det her nå, så er jeg glad i dere alle sammen. Neida. Lover å gi et livstegn når jeg har nett igjen. Som sikkert er om sånn ca. et halvt døgn. Så dere får smøre dere med tålmodighet og vente i spenning.

Enveisbilletten til Bali er scannet. Jeg har omsider utnyttet friheten min til det fulle, fordi det endelig har gått opp for meg at jeg kan dra hvor jeg vil. Å si opp jobben og leiligheten, og stikke uten å ha noe å komme tilbake til, er skummelt, tro meg. Men jeg kan ikke sitte hjemme og la det livet jeg vil leve forbli, fordi jeg ikke vet hva som skjer når jeg kommer hjem. Om jeg kommer hjem. For jeg håper jo egentlig at denne reisa er starten på min karriere som frilanser, og at jeg kan skrive og reise, og aldri komme hjem. Fordi hele verden er mitt hjem!

Edit; skulle egentlig poste dette da jeg mellomlandet i Doha, men det funket ikke siden det tydeligvis ikke var nett på flyplassen. Så da poster jeg det nå istedenfor, også kan jeg si at jeg er trygt fremme på Bali! :)