Kjære mobber

Kjære mobber. 

I dag kom jeg hjem fra en gåtur hvor jeg skulle lufte hodet, og få litt bedre samvittighet for å ha rørt på kroppen. I steden kom jeg hjem med dårlig samvittighet. Ikke fordi jeg kom meg opp fra senga og fikk frisk luft, men fordi du gjorde et annet menneske vondt. Og jeg ikke gjorde noe.

Først trodde jeg det bare var lek, siden det var utenfor en barnehage. Men jo nærmere jeg kom, jo mer skjønte jeg at dette var blodig alvor. Du løp etter den stakkars jenta, fikk dratt henne ned i det våte gresset, og det så ut som at du tok noe fra henne. Da hun ikke reiste seg med en gang, skjønte jeg at dette ikke var lek, for ingen ligger frivillig i vått gress så lenge. Og mens du løp tilbake til gjengen din på rundt 7 stykker som hadde latterkrampe, løp jenta andre vei, uten å se seg tilbake. Og hva gjorde jeg? 

Ingen verdens ting. 

Jeg var kanskje like feig som deg, der du sto med gjengen din mot den enslige jenta. Jeg var kanskje redd for hva du og gjengen din ville gjort med meg. Men det jeg angrer mest på, er at jeg ikke løp etter jenta, og spurte hvordan det gikk. At jeg ikke ga jenta et håp om at det faktisk fins folk som bryr seg. 

Jeg håper du og den feige gjengen din har dårligere samvittighet enn det jeg har nå. Det gnager på innsiden. 

Jeg håper du, jenta, sa i fra til foreldrene dine, og mobberne får straffen sin. Og jeg vet at jeg, om jeg noen gang opplever det igjen, skal si i fra til mobberne, at de er ikke så jævlig kule som det de tror. Jeg håper du som mobbet på Sollerudstranda fredag ettermiddag, leser dette, tenker deg om to ganger, og sier unnskyld til jenta. Det er det minste du kan gjøre.