Når du tror at livet har blitt bra igjen

Her kommer første del av en busstur som startet bra søndag morgen klokken 05:00. Etter noen dager på hotell hvor jeg fikk slappet av ordentlig, og tenkt litt etter mange fine meldinger, var jeg klar for å ta turen videre. Første etappe var fra Angra Dos Reis, hvor hadde tilbrakt noen dager. Etter 3 timer var jeg fremme i Rio, hvor det forhåpentligvis var ledig plass på en buss videre til Salvador. Jeg fikk først vite at det var fullt, men så gikk jeg til en annen billettluke av samme selkap, og da sa han at det var ledig. Så da var det klart for en 30 timers lang busstur.

Ingen snakker engelsk. Ikke en gang bussjåføren. Ingen vet hvem jeg er. Ingen vet hvor jeg er. Det er litt deilig. Jeg får ikke ladet mobilen, for laderen er ødelagt. Så ikke noe musikk, ikke noe candy crush som tidsfordriv. Siste batteriet må spares til jeg kommer frem, dagen etter. Så jeg leser ut en bok på 400 sider, fra perm til perm. Jeg siter og ser på det ukjente, vakre landskapet som forsvinner forbi ruta. mens 30 brasilienere har 15 forskjellige samtaler på et språk, portugisisk, som jeg ikke skjønner et ord av. Da vi endelig har en liten stoppepause, stikker jeg inn i kafeteriaen og kjøper meg et stort stykke sjokoladekake, kommer fornøyd ut, og gleder meg til å sette meg på bussen med siste spennende del av boka, men jeg hugger innpå kakestykket. Og mens disse tankene svirrer i hodet mitt, ser jeg bussen er på vei ut av parkeringsplassen. Panikken griper meg. Like hardt som jeg holder rund kakestykket, løper jeg og veiver med den ledige hånden. Bussjåføren veiver tilbake. Jeg snur meg, og ser at resten av folka fra bussen står og venter, og ler av meg, og jeg skjønner at bussen trenger påfyll den også... Og så lo vi alle sammen og det var egentlig bare morsomt.

Så blir boka, og kakestykket slukt, og når jeg kommer meg tilbake til den virkelige verden, innser jeg at dagen har blitt til natt og samtalene har gått over til snorking. Jeg lener meg godt tilbake og ser opp på stjernehimmelen, og tenker at om dere der hjemme går ut og ser opp nå, så kan vi se på månen og den glittrende stjernehimmelen sammen. På en måte. 

Dette skrev jeg mens jeg var i skikkelig godt humør, men så ble ting litt annerledes. Det kommer i et eget innlegg.