Takk for nå, 2015

Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å skrive noe om 2015, for alt jeg husker, er et knust hjerte. Et halvt år lykkelig, et halvt år ulykkelig. Men så leste jeg DETTE innlegget jeg skrev i fjor, om forventningene til året som skulle komme. Om det at jeg gruet meg til å være i praksis, men også at jeg gledet meg til å få min første sak på trykk. Og når jeg ser tilbake på det nå, var det ikke skummelt i det hele tatt, og jeg fant også heldigvis ut at det var journalist jeg ville bli.

Var ganske stolt da min aller første saken kom på trykk i =Oslo.

Jeg dro til Berlin med en kul klasse, og kom hjem igjen med en enda kulere tattovering. 

Grorudpalma.

Jeg fullførte journalistutdanningen, og gikk ut med bedre karakterer enn forventet. Jeg fikk også rett i at jeg kanskje ville bli værende igjen på Peppes, for å tjene nok penger til backpacking.

Jeg fikk oppleve litt mer av vårt fantastiske flotte land, med to utrolig fine venninner.

Klare for å padle i Geirangerfjorden.

Kort oppsummert har egentlig ikke dette året vært så ille, når jeg ser litt nøyere tilbake på det. 

Igjen går jeg med hodet hevet og ermene er brettet opp. Når glitteret på himmelen har falmet natt til første, er jeg klar for å ønske det nye året velkommen. En helt ny bok med blanke ark som skal fylles ut. 12 kapitler, 366 sider. De fire første kapitlene i telefonen på Peppes Pizza, i de neste åtte skal jeg ta verden med storm.

Jeg ønsker hvert år at det nye året vil bli bra. Men 2016, jeg VET at du vil ta meg godt imot, og at en av drømmene mine endelig skal realiseres. Jeg gleder meg til å bli kjent med deg, 2016...

...og 2015, vi snakkes.

Aldri.