Backpacker alene

Foto//Privat.

Når jeg sier til folk at jeg skal på backpacking, spør alle om hvem jeg skal reise med. Jeg føler at alle tar det som en selvfølge at jeg har reisefølge. Men det har jeg ikke.

– Det hadde jeg aldri turt, du er tøff som tør det, får jeg ofte høre når jeg sier jeg skal reise alene.

Hvem skulle reisefølget mitt vært, lurer jeg på. For om jeg skulle sitti og ventet på at noen av vennene mine skulle vært med meg, ville jeg ventet for alltid. Jeg kan ikke sitte og vente på at en annen person skal få livet mitt til å skje.
Den eneste jeg trenger å ta hensyn til, er meg selv. Jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil, når jeg vil. Jeg kan legge meg når jeg er trøtt, stå opp når jeg vil, ligge på stranda så lenge jeg orker, og du kan egentlig bare gjøre hva du vil, uten å ta hensyn til andre. Frihet kaller jeg det.

Jeg reiser jo strengt tatt ikke alene, det finnes en hel del andre mennesker der ute som også reiser alene, og som egentlig er mitt reisefølge. Dessuten. Reiser man en gjeng, er det mindre sannsynlighet for at man blir kjent med andre mennesker. Just saying.

I dag er det 230 dager til jeg reiser.