knust hjerte

Det går egentlig bra. Bitene til hjertet gror fint, og ja, det går bra. Helt til jeg hører en sang som minner meg om deg, eller at jeg får et flashback til noe jeg egentlig hadde fortrengt. For jeg fortrenger mye, og det er helt sikkert mye som plutselig vil komme tilbake når jeg minst venter det. Jeg er bare ikke psykisk klar for det ennå. Og de gangene dette skjer, så kjenner jeg at stingene i hjertet blir revet ut. Langsomt. En etter en. Og så er såret like åpent igjen som det den var første gangen det ble ødelagt. Og igjen ligger jeg der. Jeg vet ikke hvor mange ganger det har skjedd, men det er ikke få. Jeg kan sitte på trikken, og plutselig sniker smerten seg ut gjennom øyekroken, finner veien ned til munnviken, og gir meg en salt og bitter smak i munnen. Det har vært søvnløse netter. Tårevåte netter. Jeg lovet at jeg skulle vente, og selvom andre bryter løfter, vil ikke jeg være den som gjør det. Men allikevel kan jeg ikke være naiv og vente for alltid heller. Livet går videre uten deg, og det er kanskje det beste. For selvom jeg savner deg, så knuste du hjertet mitt, og hadde du vært like glad i meg, ville du ikke gjort det. Neste gang blir det ikke så lett å ødelegge meg, for du kan ikke knuse et hjerte som allerede er knust.