Er det du som kommer hjem

Tirsdag klokken 06:00 våkner jeg. Det kribler i magen. Jeg vet at dette er siste dagen på reisen. Dagen jeg skulle sette sluttdatoen på drømmen. Det er med blanede følelser jeg skriver dette. Jeg har lyst til å grine, fordi jeg vil ikke at det skal ta slutt. Men jeg har lyst til å smile litt også, fordi det er ikke så mange som vet at jeg kommer hjem. Men jeg vet at på kvelden i morgen, onsdag 9.november, er jeg hjemme i Norge.

Jeg spiser frokost, pakker sekken for siste gang på turen, og klokken ni tar jeg bussen til flyplassen. Jeg kjenner at jeg blir litt trist av å tenke på at dette er slutten. Det var dette jeg hadde drømt om, jobbet for, og nå straks har fullført. Men jeg kjenner også at jeg er stolt. Skikkelig stolt. Nå har jeg tre flyturer foran meg, og så er jeg hjemme. Når jeg lander i London, kjenner jeg en liten tåre presse på. Tenk at nå er jeg i Europa. Trygve Skaug's "Er det du som kommer hjem" går på repeat.

Om bare noen timer lander jeg på Gardermoen, og da er jeg tilbake der jeg var for seks måneder siden. Bare med mange nye erfaringer i bagasjen. Og da jeg endelig setter føttene mine på norsk jord, sliten etter over ett døgn med reise, får en "Velkommen hjem" av mannen i passkontrollen, kjenner jeg at tårene presser på. En liten tur innom taxfree'n, hente bagasjen for siste gang, og så gå til velkomsthallen med det norske flagget i hånden. Der står min kjære venninne Charlotte og venter på meg, og da er det endelig greit å slippe ut tårene. Første kjente personen jeg ser på et halvt år. Det er helt fantastisk.

Det kribler i magen på togturen hjem. Lillebror henter meg på togstasjon og kjører meg, først en liten tur til pappa, så til mamma. I to måneder har jeg visst at jeg skulle hjem. Jeg har bare ikke sagt noe.

Nå starter snart et nytt kapittel.