Jeg trodde
HÅPTE at etter å ha vært borte fra Norge i noen måneder, ville jeg bli mer takknemlig for det jeg har her. Og selvom jeg satte pris på den friske luften, og det rene vannet rett fra springen, må jeg ærlig innrømme at jeg savner den klamme lufta og de overblide Balineserne. Og jo lengre jeg ble borte, jo klarere ble synet på at jeg ikke liker meg her "hjemme". Jeg vet ikke en gang om jeg vil kalle Norge for mitt hjem lengre, fordi jeg mistrives så veldig. Hadde det ikke vært for vennene mine som drar meg med på ting, og jobben som jeg må gå til, hadde jeg ikke hatt noen problemer med å sove hele dagen. Jeg begynner nesten å grine av tanken på at jeg ikke får dratt herfra før om kanskje ett par år. Og hadde jeg ikke fått dratt
HJEM til Bali i vinter, hadde jeg nok vært deprimert nå.
Jeg liker Norge innimellom, men jeg vil heller dra på ferie til Norge, isteden for å dra på ferie til ett varmt land. Jeg er villig til å bytte ut snøen med sand, rent springvann med flaskevann og den friske fjelluften med tett tropeluft. Granskogene byttes ut med palmer og lianer og fire årstider mot sommer hele året.
Jeg tror ikke jeg egentlig var ment for å bli født i Norge. Storken må ha mistet retningssansen.
Jeg er glad i Norge, jeg skulle bare ønske at det var litt mer...
