Tilbake i tid

Jeg reiser alene, men er sjeldent alene. Men når natten tar over for dagen, og jeg sitter på toget og ser ut av vinduet mens hodet hviler på knærna, da er det bare meg. Alene med tankene. Jeg begynte å se gjennom bildene jeg har på macen. Gjennom de siste månedene på reisa. Alt jeg har opplevd på fire måneder. Fire måneder som føles mye mye lenger. Jeg blar meg videre bakover. Til dagen jeg hadde jobbet og sett frem til i et år. Og drømt om i enda flere. Dagen jeg endelig dro. Jeg gikk lengre og lengre tilbake i tid. Bladde gjennom treningsbilder, Oslo, venner, familie, rommet mitt i leiligheten, Stevie (hamsteren), Peppes. Hele livet mitt jeg dro fra. Satte livet med rutiner på pause. Et bittelite savn. En bitteliten tåre i øyenkroken. Bare ett lite, svakt øyeblikk, som ikke må forveksles med hjemmelengsel. Jeg vil ikke hjem. Ikke ennå. Og nå skal jeg gå frem i tid igjen. Nyte dette øyeblikket. Være til stedet. Her. Nå.