I selskap med ensomheten

Jeg har vært hjemme i Vestfold i noen dager nå, og da jeg satt på toget inn til Oslo igjen, fikk jeg den syke tanken på at jeg bare ville ta toget helt til endestasjonen. Også kaldt Lillehammer. Begynte også å søke om hvilket tog jeg måtte ta for å komme meg til Bergen. Og hvor mye det kostet. 

Det er bare så sinnsykt deilig å sitte på toget og se på alt som raser forbi. Jeg kommer inn i min egen lille boble, som jeg aldri vil forlate. 

Men solen utenfor togvinduene ødela planen min, og jeg hoppet av på Lysakerstasjon som planlagt. 

Da jeg kom hjem slang jeg fra meg den blytunge bagen, fikk på meg bikinien, og dro rett på trommevirvel stranda. Klokken var over fem, jeg stakk innom butta for å kjøpe rundstykker og banan, også var det rett bort på favorittstedet mitt. Her lå jeg i tre timer, leste i en bok og så utover havet. Jeg tror aldri noen kommer til å forstå den roen jeg får i kroppen når jeg er ved havet. Jeg vet det egentlig ikke selv. Eller kanskje, jeg var mye på båttur når jeg var mindre.
Noen tror vel at jeg drar på stranda for å bli brun, og ja, det er er derfor også, men sånn som i sta, så satt jeg lenge etter at solen hadde blitt borte bak en diger, svart sky, og da kledde jeg bare på meg og satt der til jeg ikke orket mer fordi det ble så kaldt. Egentlig er alt dette veldig uinteressant å lese om sikkert, men det jeg skal frem til er at jeg trives så alt for godt i mitt eget selskap, og det skremmer meg litt. Og det værste er at jeg ikke føler meg ensom.
Planen er å få meg en hytte eller et hus ved havet, eller en mann som liker å kjøre båt. Eller begge deler.

I morgen kommer hvertfall lillesøster på besøk, og selvom jeg så henne senest i går, så gleder jeg meg til hun kommer. Har planlagt en hel dag på stranden med banan og loff til frokost og grilling til middag, så jeg ber pent opp til værgudene nå om at det blir en varm og solrik dag uten skyer.