Det er meg, ikke deg.

Bildet er tatt fra weheartit.com

Var det en av mange ting jeg var lei av hjemme, så var det guttene. De samme gamle guttene. Møtte jeg de ikke på jobb, så møtte jeg de på by´n en sen lørdagsnatt. Så vendte jeg nesa mot hovedstaden, og tenkte at nå, nå kan jeg begynne på nytt. Ny klasse, nye gutter. Ny by, nye mannfolk. Ingen kjente meg, og jeg var klar for å ta Oslo med storm.

Men så sitter jeg her da. På jenterommet, i leiligheten jeg deler med -wait for it- to gutter.
Og i dag slo det meg. Det må være meg det er noe galt med. Jeg har ikke hatt kjæreste på 5, FEM, år. Og hva er grunnen? Meg. Hvem andre kan det være? Jeg har blitt kjent med så mange nye gutter. Og hver gang finner jeg etter en stund ut at de har kjæreste, eller så er de keene på venninna mi. Jeg har til og med prøvd ut tinder (hvem har ikke det...), og allikevel sitter jeg her, nesten mer singel og ensom enn jeg noen gang har følt meg. Noen matcher her og der som ikke har ført til annet enn mismatch.
Så er spørsmålet, eller rettere sagt, spørsmålene: Hva gjør jeg feil? Er jeg for pågående? For fokusert på å finne meg en potensiell kjæreste at jeg glemmer å se hva som står rett foran meg? Var det ikke guttene hjemme i bygda det var noe galt med, men meg?