Vulkantur i jungelen

Norge: 08:36

Costa Rica: 00:36

Dag 128:

For en dag! Jeg ble henta halv ti av firmaet som arrangerte turen. Vi var 10 i gruppa, pluss to guider. Eller forresten, vi var 11 med meg. What ever. Da vi kom til stedet vi skulle starte å gå fra, fortalte guidene litt om hva vi hadde i vente. Jeg hadde lest på forhånd at man burde være i bra fysisk tilstand, noe jeg egentlig ikke ser meg selv i akkurat nå... Og jeg ble andpusten bare av å høre på hva vi skulle gjennom. Og jeg måtte faktisk gå noen runder med meg selv om dette faktisk var noe jeg kom til å klare å gjennomføre. Men så var det jo mye kult som skulle skje også, så jeg tenkte at ok, jeg klarer dette. 

Ja, allerede på bildet under, heiv jeg etter pusten, og vi hadde vel gått i ca. ti minutter. Og når jeg ser tilbake på det nå, så var jo dette egentlig en lett del av turen. Hadde jeg bare visst hva som var i vente... 

Har også hørt at Costa Rica har et rikt dyreliv, og det fikk vi se allerede her!

 På bildet under hadde vi gått i 20 minutter, og da sa jeg til guiden at jeg var godt fornøyd med den utsikten der. Han tok meg ikke på alvor, og bare lo, hadde han visst hva som ventet ham...

Jeg vet ikke hvor lang tid vi brukte opp til regnskogen, men det føltes som en evighet. På bildet under ser dere hvert fall inngangen.

Og da starta også helvete! Jeg hadde sett for meg en fin, smal sti som gikk i sikksakk, ikke at vi skulle ta sats og hoppe opp hele veien. Og da kjente jeg, for å si det sånn, at musklene i låra, de er borte for lengst. Egentlig i resten av kroppen også. Har noe å jobbe med når jeg kommer hjem!

På bildet under da, så ser dere kanskje at det er litt bratt? Og høyt. Ønska meg lengre bein.

Prøvde å nyte naturen innimellom. 

Jeg skjønner ikke en gang at jeg klarte å få til et halvveis smil på det bildet... Neida. Nå høres jeg skikkelig negativ ut, men jeg var faktisk veldig positiv hele veien, lo og småprata, og det var kanskje det som drev meg den riktige veien.

Men så dere, så skulle det begynne å pøsregne. Og da ble det jo ikke noe enklere å komme seg oppover, for det vi klatret i var jo gjørme.. Har forresten glemt å si hvor vi var på vei, men her klatrer vi altså opp en vulkan (som ikke er aktiv lengre), for å gå ned i krateret.

Sykt fint bilde, men det driter jeg i, skulle egentlig bare vise regndråpene til høyre (blir det vel), som bøtter ned.

Da vi nådde toppen, hadde vi en liten pustepause mens noen spydde, (som ikke var meg), men det sier kanskje litt om hvor tøff turen opp var. Da alle hadde fått samlet seg og var klare for litt nedoverbakker, visste det seg og bare være enda verre. Det var mye brattere, og det var sykt glatt med tanke på gjørma. Jeg var faktisk veldig nære på gråten ett par ganger, fordi jeg var så redd for å skli hele veien ned og dø.  (Og høydeskrekk).

Men så kom vi ned til slutt, hele gjengen. Gjørmete og gjennomvåte. 

Det var også inkludert niste i turen, og det er den beste nista jeg noen gang har fått på en sånn tur! To sykt gode baguetter, sjokolade, proteinbarer, oppskjært frukt... Skikkelig MUMS!

Så letta tåka, og det var på tide å ta seg en dukkert, og få av seg all møkka, som dere kanskje ser på bildet over.

Når man er nede i krateret av en vulkan, så må man jo komme seg opp igjen også. Så etter en times tid, eller no, så var det på tide å gjøre akkurat det. Og jeg sier HELDIGVIS, så skulle vi ikke opp samme veien som vi gikk ned, og denne veien var også enklere enn første delen av turen, her var det mer steiner, og ting og ta tak i, så det ble lettere. Og det var faktisk litt gøy. Langt var det heller ikke, tok kanskje 20 minutter. Og da vi kom på toppen, fikk vi ENDELIG sett utsikten over krateret, og det var så fint!

På veien ned igjen var glatt og gjørmete, og jeg sklei ett par ganger på rompa, så jeg har noen saftige blåmerker nå, men det hører med på en sånn vill ferd.

Da vi kom ut av jungelen, hadde vi gått der i 6 timer! Og vi hadde fortsatt en times tid å gå.

Se på det kamuflasjetreet under! Det er Eucalyptus-tre!

Så måtte vi over noen hengebruer...

Før vi kom til et lite fossefall. Var flere som bada, men jeg orka ikke ta av de våte klærna, for så ta de på igjen, og dessuten så har jeg bada i fossefall før...

Så kom vi endelig til Arenal observatoriet. Arenal er en stor vulkan som frem til 2010 var Costa Ricas mest aktive vulkan. Nå er den en hvilende vulkan. Dessverre var det veldig overskya, så vi fikk ikke sett hele vulkanen...

Og nå tror vel dere at turen endelig er slutt, og at dere kan slutte å lese, men neida! Fordi på slutten av turen, kalde og våte, var det endelig tid for varme kilder! Det var veldig mørkt, og vi så ikke så mye, men fysøren det var deilig!

 Det er lenge siden jeg har kjent på det å være fysisk sliten, og det er litt deilig. Og dere fikk kanskje ikke så lyst til å gjøre dette, etter all negativiteten min, men jeg var ikke så negativ. Kanskje inne i meg, men utenpå var jeg positiv, og det tror jeg er viktig. Både for deg selv og de andre rundt. Alt i alt var det verdt det! Mestringsfølelsen er til å ta og føle på her nå, og det har vært en bra dag. Slitsom, men bra. Man klarer mer enn man tror!