Hviledag

Norge: 06:54

Costa Rica: 22:54

Dag 128:

Da jeg våknet i dag, var det første jeg kjente etter, hvordan det sto til med stølheten. Beina er var overraskende greie, kjenter det litt, men armene! Det føles som at jeg har hatt DEN tunge styrkeøkta, på armer, skuldre og bryst. Jeg klarer så vidt å ta hendene over hodet, og jeg har ikke sjans til å ta meg bak på ryggen. Men det gir mening, etter som jeg brukte armene til å få resten av kroppen ned noen steder, og også brukte de til å dra meg selv opp. 

Så i dag har jeg hatt hviledag. Tok meg en liten rusletur, fikk bestilt en ny tur i morgen og på mandag, før himmelen åpnet seg, og jeg kom meg tilbake til hostellet. Turen jeg skal på i morgen, er ikke sikkert det blir noe av fordi det ikke er sikkert det er nok påmeldte, og det kommer an på været. Så jeg har en følelse av at det ikke blir noe av. Og det er veldig dumt. 

Ellers har jeg sitti på rommet og prøvd å planlegge turen litt videre. Jeg er faktisk den eneste på hostellet nå!

På ettermiddagen fant jeg ut at jeg skulle gå ut og lufte meg litt, og se om vulkanen Arenal ville vise seg litt mer i dag, og det ville den!

Sto og pratet litt med kuene (er det et tegn på at man er ensom?), og mens jeg sto der, kom det en som bor her og begynte å prate med meg. Jeg kan fortsatt ikke Spansk, men han dreit i det, han hadde mye på hjertet... Han gikk til slutt, skjønte vel at han like gjerne kunne prate med seg selv.

Det er forresten han fyren med rosa sekk. :)

Og rett etter det kom hele den gjengen her gående, det var et begravelsesfølge. Og da begynte jo jeg å tenke litt på hva om det skulle skje noe med de kjære jeg har hjemme, mens jeg er på tur, men ristet fort de tankene av meg!

På veien tilbake gikk det to gutter foran meg, og han ene snudde seg hele tiden og så etter meg, og da jeg prøvde å gå forbi, begynte han å prate, på spansk seff, og jeg sa jeg ikke kunne spansk. Han prøvde å snakke engelsk, men jeg sa bare sorry, og gikk videre. Plutselig tok han meg igjen, og prøvde litt til, og det var en setning han tydeligvis har sagt før, for den klarte han ganske bra; do you have a boyfriend? Jeg sa bare ja, for jeg er liksom ikke på reise for å bli sjekka opp eller hva han prøvde på. Og da jeg snudde meg, var det den fine solnedgangen, og jeg begynte å ta bilder, og sa til han at han kunne gå. Litt frekt, men han sto å venta på meg i sikkert fem minutter, og jeg syns det ble veldig kleint! Så han gikk.

Vulkanen kunne ikke vist seg fra en bedre side, der den sto majestetisk og ruvet over La Fortuna i solnedgangen. Jeg har nevn tidligere at solnedgangen jeg så over NYC er den fineste jeg har sett, men når jeg tenker meg om, så er alle solnedganger unike, akkurat som deg og meg.

Mens jeg sto og tok bilder, kom det en lokal bort til meg og sa: ser du den sovende indianer? Og ja, jeg ser den. Og jeg tror det er vulkanen jeg klatret på i går.

Nå er det på tide å rydde senga, for jeg må tidlig opp i morgen for å finne ut om det blir tur eller ikke, krysser fingra, for jeg er ikke så gira på å ikke ha noe å gjøre en dag til.

(Ser dere joggeskoa mine står til tørk forran vifta? De stinger så jævlig etter gjørma i går, at jeg har egentlig bare lyst til å kaste de nå. Og ja, jeg skylte de da jeg kom tilbake!)