Hvem skal sitte på fanget når jeg blir gammel?

Bildet er fra weheartit.com

Jeg tenker veldig mye for tiden. Om fremtiden. Hva skjer etter jeg er ferdig utdannet? Er det meg og verden for mine føtter, eller har jeg en gutt som holder meg igjen i Norge. Vil det bare være meg resten av livet? For det kan gå. Jeg kan se for meg at jeg reiser resten av livet. Og når jeg har sett alle sider av denne verden, alle kriker og kroker som er verdt å oppleve, så kan jeg slå meg til ro i en loftsleilighet med noen katter.

Men så blir jeg jo aldri gift da. Og er det en ting jeg virkelig vil her i livet, så er det å gifte meg og leve lykkelig med en mann. En som bare liker meg for at jeg er meg.

Jeg blir snart 22 år. Mamma var gift og hadde hatt meg i ett år da hun var like gammel som meg. Jeg er langt i fra klar for noe sånt ennå. Og kan egentlig ikke se for meg selv med barn. Men en dag kan det jo hende jeg vil ha det. Men kanskje jeg innser at jeg vil ha barn den dagen jeg sitter i loftsleiligheten, uten mann, og alt for gammel til å få barn, ensom med kattene.
For hvem skal sitte på fanget mitt når jeg blir gammel, og få høre om alle de ville opplevelsene jeg hadde da jeg var ung? Ender jeg opp som hun gale tanta som ikke har noe hjem, og som flyr verden rundt, og kommer hjem innimellom for å se til tantebarna som ikke egentlig liker meg, men bare later som fordi de får gaver fra land ingen har hørt om?

Hadde livet mitt vært ferdig skrevet i en bok, hadde jeg lest den til the bitter end. Helt sant.