Jericoacoara, byen på sand

Nå har jeg allerede vært her i tre dager! Jeg hadde store forventninger og gledet meg skikkelig til å dra hit. Jericoacoara er en liten landsby som så og si er bygget på sand. Alt går litt saktere her, (siden det er ikke så lett å gå i sand), men det gjør ikke noe, jeg har det hvert fall ikke travelt med å komme meg noe sted. Når man kommer ned til stranden, får du en ubeskrivelig utsikt til sanddynene på den ene siden.

Så det første jeg gjorde da jeg kom hit, var å gå en liten tur, med sanddynene ruvene over meg på den ene siden, og havet på den andre. Det var veldig fint!

Det eneste er at det blåser helt sinnsykt. Når sandkorna treffer huden, føles det som tusenvis av små nåler som stikker.

Sanddyna er mye høyere enn det den ser ut som på bildene.

Vi har blitt en liten gjeng på fem-seks personer, derfor jeg ikke har blogget noe før nå, for jeg har ikke hatt tid. På tirsdag gikk vi opp til sanddyna, for å se på solnedgangen. Sanddyna heter forresten Duna do por do sol, som betyr Sunset Dune. Så da fylles sanddyna med mennesker som vil se på solnedgangen. Du kan ikke dra til Jericoacoara om du ikke er så glad i sand, for da vi kom tilbake til hostellet, hadde vi alle hver vår Saharaørken drassende på og i oss.

Da vi hadde fått dusja av oss store deler av Saharaørkenen, laget vi vegansk middag (hun ene er veganer), og laget Caiparinha, som er en brasiliansk drink. Det var veldig godt, og veldig hyggelig!

Jeg skal egentlig være her til mandag, men tror kanskje jeg blir her litt lenger. Det er så stille og rolig atmosfære her.