Når nettene blir lange

Jeg elsker å sove. Hvem gjør ikke det. Og i det siste har jeg sovnet veldig fort når hodet først har truffet puta. Men ikke i natt. Hodet traff puta, men tankene klarte ikke ta kvelden. Jeg lå bare å tenkte, og til slutt måtte jeg få opp Mac'en for å få skrevet ned noen av tankene. Ting som hendte i fjor som jeg har fortrengt. Ting jeg bare vil glemme, og som også er glemt, men som sniker seg innpå meg igjen når jeg minst venter det. Ting som er ti ganger mer personlig enn kjærlighetssorgen. Ting som ikke egner seg på en blogg, men som jeg allikevel vil dele med dere. Kanskje når jeg har fått det litt mer på avstand.

Ting er bedre. Virkelig. Men tiden leger ikke alle sår, og minnene kommer og går som de vil. Men det jeg egentlig skulle frem til, er at noen ganger er det terapi å sitte med beina i lotusstilling, med Mac'en på fanget i senga. Høre på trist musikk og bare la tankene flyte over til fingrene som setter ord på følelsene over tastaturet, mens tårene legger igjen en våt sti nedover kinnet.