Livet på pause.

Fra å hoppe i fossefall på 16 meter i jungelen og leve med en liten babyape til å komme hjem til ett liv hvor alle dagene, fra mandag til søndag, nesten er klin like. Da jeg bodde i Bali, satte jeg livet her hjemme i Norge på pause, glemte alt og alle, og levde det nye, evenyrlige livet mitt der. Det ble nesten mer kultursjokk å komme hjem igjen, enn det det var da jeg satte mine føtter på den Indonesiske jorda. Å ha levd ett liv med ingen bekymringer, jeg kan love deg at Hakuna Matata var motoet mitt der nede (hvorfor tatoverte jeg ikke det på kroppen når jeg var der!?) til å komme hjem igjen til hverdagen med familie, venner og jobb, det var hardt. Jeg trodde aldri jeg kunne savne ett land så mye, men nå som det for ett år siden nærmet seg avreise til det uviste, kjenner jeg savnet etter å komme meg tilbake blir bare sterkere og sterkere for hver dag. Jeg drømmer om Bali om natta, og jeg dagdrømmer om Bali på jobb. Bali har tatt over for navnet til han som vansligvis flyr rundt i hodet mitt. Jeg vil tilbake for å fullføre de tingene jeg angrer på at jeg ikke fikk gjort, og for å kanskje kunne dempe savnet litt. Bali viste meg at jeg ikke er redd for å gjøre ting på egenhånd, uten det trygge her hjemme. At jeg klarer å stå på egene ben og være selvstendig. Bali var ett bra vendepunkt i livet mitt, som jeg ennå ikke er klar for å gi slipp på.