Savnet etter det enkle livet

Er det noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle si, så er det at jeg savner sykkelturen. Sånn skikkelig! Jeg savner den så mye, at jeg vurderer å gjøre det igjen...

Jeg savner å være helt alene, på en øde vei, med Norges flotte natur. Jeg savner å kjenne på det å ha sliti meg opp et fjell, for så å suse ned igjen. Jeg savner til og med regnværsdagene, hvor jeg var dritt lei, våt og kald. Det jeg savner ved disse dagene, er følelsen man får, etter å ha satt opp teltet, fått på tørt ullundertøy, legge seg i soveposen og spise en enkel, varm middag. Jeg savner det å være på loffen, ta dagene som de kommer, og bare leve livet. Jeg savner gleden ved å ta inn på hotell, etter x antall dager ute i det fri, ta en alt for lang og varm dusj, legge meg i en seng, og kjenne på hvor sliten kroppen og hodet er, men på en deilig måte.

Men jeg har ikke glemt dagene hvor det sto på som værst. Hvor jeg trodde at oppoverbakkene aldri tok slutt, eller den svarte regnskyen som fulgte meg store deler av turen aldri skulle forlate meg. Dagene jeg var så sliten at jeg gråt meg bortover veien, og motvinden som ikke ville at jeg skulle komme meg fremover. Men dette var kortvarig smerte, det kom nedoverbakker, solen tittet frem innimellom, og motvinden snudde og ga meg medfart en gang i blant. Og hver dag startet med blanke ark. Og selvom det var vanskeligere å stå opp og pakke sammen teltet de dagene det var dårlig vær, var det alltid en daglig mestringsfølelse å komme seg et stykke videre, og vite at jeg kom meg enda et stykke nærmere målet om Lindesnes. 

Som sagt så savner jeg sykkelturen. Og jeg drømmer om å gjøre det igjen. Men kanskje på beina neste gang?...

Toget til Haugastøl

Det er så mange steder jeg har lyst til å se i Norge, og det er ikke alltid at tog og buss går dit du vil. Og uten bil blir det jo enda vanskeligere. Jeg hadde lyst på en fjelltur, og da jeg fant ut etter litt research at jeg kunne ta toget til Haugastøl, og komme meg til høyfjellet ved å gå i et par timer, måtte jeg jo bare det! Så fredag for en uke siden, tok jeg natt-toget mot Bergen. Litt før 04:00 på natta, var jeg den eneste som gikk av på Haugastøl (bortsett fra en mann som hadde sovet forbi stoppet sitt i Geilo). Det var bekkmørkt ute, men helt klar stjernehimmel. 

Jeg slo på hodelykten, tasta inn målet på Googlemaps, og startet å gå. Jeg var veldig spent på om jeg skulle klare å finne frem, på dette helt nye stedet, i svarteste natta. Jeg fulgte hytteveien oppover, og etter å ha gått litt feil, kom jeg tilslutt til området hvor jeg skulle finne stien videre inn på fjellet. Lettere sagt enn gjort. Jeg vurderte et lite øyeblikk å sette meg ned et sted, og vente til det ble lyst. Men så hadde jeg veldig lyst til å komme meg opp til fjellet og få med meg soloppgangen. Så jeg endte med å lete videre. Etter å ha Googlet litt, fant jeg ut at stien jeg lette etter, skulle være ved et vann. Og det var ikke noe vann der jeg var. Så jeg la inn vannet på Googlemaps, måtte gå litt tilbake igjen, og da fant jeg endelig skilt som viste veien videre inn i fjellet. Da hadde jeg allerede brukt to timer på å finne stien, og det var nok dobbelt så lang tid, enn hva jeg hadde brukt om jeg kunne veien. 

Jeg kom meg tilslutt til Kvasshovdtjørne, vannet jeg hadde tenkt å telte ved. Og det var så fint der! Jeg rakk å få på plass teltet, før solen ønsket dagen velkommen. Det var litt av en belønning, etter å ha traska rundt i flere timer. 

 

Det ble noen deilige dager i fjellet, og det var veldig fint at det var så enkelt å komme seg hit! Jeg tror jeg brukte 3 kvarter ned til togstasjon igjen, så det er absolutt ikke langt!

Om noen vil ha en enkel beskrivelse: Tast inn Tjørngravtjørni på Googlemaps når du kommer til Haugastøl. Du følger Fjellvegen opp, og når du kommer til en parkeringsplass før vannet, er stien på høyre side. Der kommer det et skilt med forskjellige stier du kan gå, men du skal følge stien som går mot Ustaoset (tror det var det som sto på skiltet). Etter en snau haltime oppover i en litt bratt bakke, kommer du til Kvasshovdtjørne, og der flater det ut. 

Om noen har tips til fine tursteder man kan komme til med buss eller tog, tar jeg gjerne imot tips og evt. beskrivelse til fine steder.

Eventyrer på fulltid

Jeg tipper de fleste friluftsinteresserte har hørt om Camp Villmark. Det hadde jeg også, men hadde ikke noen planer om å dra. Men så tikket det inn en mail fra Turistforeningen, som sa at jeg fikk rabattert inngangsbillett siden jeg er medlem der, og da jeg tok en liten titt på hjemmesiden til Camp Villmark, så fant jeg ut at det kunne være verdt å dra for å ta en titt. Jeg hadde jo uansett fri denne lørdagen. Så klokken 11 satte jeg meg på toget til Lillestrøm. Det var foreløpig ikke kommet så mange mennesker da jeg kom dit, så da gikk det fint å titte litt på tilbudene som var der. Med andre ord fikk jeg shoppa litt.

Klokken 13 skulle jeg på et foredrag med Jens Kvernmo. Jeg tenkte at det kom til å bli litt folk, så jeg var litt tidlig ute. Nærmere sagt en time tidligere. Det jeg ikke tenkte på, var at det skulle være et annet foredrag klokken tolv. Og foredraget, det handlet om feller og fellefangst. Jeg kunne egentlig ikke brydd meg mindre, men i og med at jeg satt ganske langt foran i salen, var det ikke bare å snike seg ut. Så jeg satt og måtte følge med, og late som at fellefangst på smådyr, var noe som interesserte meg veldig.

Men så kom foredraget til Jens Kvernmo. Fy søren for en inspirerende fyr. Han sa opp jobben, og fulgte drømmen om friluftslivet. Og som han sa: Noe må ofres, for at drømmen skal bli fulgt.

Da dette foredraget var ferdig, var det bare å løpe til neste. Nå var det Tonje Blomseth som sto for tur. Hun fortalte om en tur til Canada på 10 måneder, som hun gjorde sammen med (eks)kjæresten. Bildene og alt hun fortalte, gjorde at jeg også fikk sykt lyst til å dra og utforske Canada. (Jeg trenger bare en friluftsfyr, som kan jakte.) Og det kommer en serie fra denne ture, på TV!

Til slutt var det Friluftskongen over alle, selveste Lars Monsen. Da jeg fant ut at foredraget skulle handle om bjørner, og hvordan oppføre seg i villmarken ovenfor bjørnene, ble jeg litt usikker på om jeg bare skulle droppe det. Men heldigvis ble jeg. Monsen startet med å fortelle at han hadde kontaktet TV2 og NRK for mange år siden, men at de ikke var interessert i idène hans, så han begynte å filme turene sine selv, for å se om han kunne gjøre noe ut av det. Så han viste en del klipp fra amatør-filmingen hans, av møte med bjørn. Monsen viste også mange fine filmklipp og bilder av Canada og Alaska som var veldig inspirerende.

Når man hører på de turene disse folka har vært på, så føler jeg at å sykle Norge på langs eller haike til Lofoten ikke er så stort, og begynner å drømme enda større.

Jeg har vært veldig inspirert av disse folka, men etter å ha sett og hørt på disse menneskene in real life, har jeg bare blitt enda mer inspirert, og jeg tenker at det hadde vært så kult å vært eventyrer på fulltid. Tenk å reise rundt og gjøre akkurat som man vil, når man vil, og innimellom holde foredrag og inspirere andre!

Syv timer senere satt jeg på toget tilbake inn til Oslo, med ny inspirasjon og nye drømmer.

Jeg er intervjuet i et reisemagasin!

I november fikk jeg en mail fra en journalist i Magasinet Reiselyst, som lurte på om hun kunne intervjue meg om haiketuren som skjedde for snart to år siden. Hun skulle skrive en artikkel om folk som fulgte drømmene sine, og hadde kommet over bloggen min! Det er stas da. Jeg sa selvfølgelig ja, og om du vil lese intervjuet, kan du jo stikke til nærmeste sted de selger blader (Narvesen har det hvert fall). Løp og kjøp! Må si at bildene jeg tok på turen gjorde seg ganske bra på trykk også. :)

Er du klar for del 2 av Norge på langs?

Det er ikke jeg. Men det er heldigvis noen måneder igjen å telle ned til. Jeg har fått fikset fri fra jobben, og del 2 av Norge på langs starter siste uka i mai, og jeg har igjen 4 uker til å komme meg i mål på. Jeg har valgt å ta sommeren til å sykle på denne gangen, da jeg kanskje er mer heldig med været, det er varmere i lufta, som betyr at jeg kan bade. Det er lengre lyst ute, som betyr at jeg får lengre sykkeldager, og det forhåpentligvis blir lettere å stå opp på morningen, da teltet sikkert er glovarmt. Og er været bra, vil jeg mest sannsynlig bli litt tæn også.

Det er litt over fire måneder til start. Denne gangen skal jeg prøve å få startet treninga litt tidligere enn hva jeg gjorde sist. Fire måneder høres lenge ut, men det går fort. Så nå er det egentlig bare å legge seg i hardtrening fra og med i morgen, og la kroppen være litt mer forberedt enn sist. Selvom det funka jo å ikke være så godt trent også.

Nå har jeg også alt jeg trenger av utstyr. Jeg slipper å ta fly denne gangen, så jeg kan pakke alt på sykkelen med en gang, og slipper å ta sykkelen fra hverandre. Planen er å ta tog til Trondheim, og så Hurtigruten til Brønnøysund. Med mindre noen (Linnea, mamma, pappa, eller noen andre? hehe...) er gira på roadtrip til Brønnøysund da.

Jeg kjenner at jeg faktisk gleder meg. Håper at det ikke blir like varmt som det var i fjor sommer, men at det er varmt nok til at jeg kan ta meg en dukkert i vannene jeg sykler forbi. Også håper jeg at min verste fiende, motvind, ikke dukker opp like ofte som sist.

Weekend i Stockholm

Jeg hadde lyst til å stikke av i julen. Jeg drømte om farger og lukter i Marrakech, surfing i Portugal, new years eve i The Big Apple, Nordlyset i Lofoten og lange late dager på en strand i Maldivene. Men da jeg "bare" hadde en langhelg til rådighet, og ikke ville sløse bort tid på lange flyturer, og tusenvis av kroner på "sisteliten" hoteller, måtte jeg finne det billigste og raskeste alternativet. Svergie er kanskje ikke det mest eksotiske, og det står kanskje ikke øverst på liste over steder å dra. Men, man må ikke alltid dra lengst, og det må heller ikke alltid være et nytt land å krysse av på verdenslista.



Så siste fredagen i 2018, tok jeg flyet til Stockholm etter jobb. Jeg har ikke vært på en flyplass siden jeg dro til Sri Lanka i våres. Da jeg sto å så på skjermen over de forskjellige flyvningene, føltes det å dra til Stockholm litt kjedelig. Jeg hadde egentlig litt reisefeber, men den forsvant litt, da jeg så på alle de andre stedene jeg veldig gjerne heller skulle dratt. Mye lenger bort enn fra Norden.

Men ok. Man kan ikke alltid få i pose og sekk. Og flybilletten og hotell var jo allerede bestilt, så Stockholm, here I come.

Flyturen tok èn time. Det føltes som at vi ikke rakk å lette, før vi landa igjen. Ikke for å skryte, men jeg er vandt med litt lengre flyturer enn dette, hehe.

Jeg tok toget fra Arlanda til Stockholm. Førsteinntrykket av Stockholm var kaos. Jeg kom rett inn i et T-banesystem som ikke var til å skjønne, men heldigvis skulle jeg ikke videre med noen T-bane, men bare komme meg ut av kaoset, og til hotellet som lå rett ved Central Station. Da jeg endelig fant veien ut fra kaoset, var det nytt kaos som ventet meg utenfor. Google maps hang seg opp, og etter å ha gått noen runder, fant jeg hotellet, men ikke hovedinngangen. Fant senere ut at jeg hadde gått forbi hovedinngangen noen ganger, men sånn er det når man følger mer med på Google maps, enn hva som faktisk er rundt meg...

Dagen etter fant jeg ut at Stockholm var ikke så kaos som jeg først trodde. Jeg turte aldri å ta T-banen noe sted, men det som er fint er jo at man får sett mye mer ved å gå rundt. Den første dagen ble brukt til å se i butikker og shoppe litt. På kvelden ble det en skikkelig biff til middag.

Jeg fant også ut at svensker, hvert fall i Stockholm, er veldig dårlig på Norsk. Flere ganger måtte jeg snakke engelsk, eller ta frem noen svenske ord.

Dag 2 ble brukt til å gå enda mer rundt. En tur til Gamla Stan,  titta litt ved slottet, og enda litt mer shopping. Tilbake på hotellet tok jeg heisen opp til Roof bar, og så på utsikten der. Fant ut at det kom til å bli en sykt fin solnedgang, så jeg kom meg ned igjen, og så og si sprang ned til vannet, og fikk med meg en fantastisk solnedgang.

For meg var det helt gull å bo rett ved togstasjon. Jeg bodde på Scandic Continental, som lå rett ved shopping-gata, og ti minutters gåtur til Gamla Stan. Det er ikke alltid så viktig hvor man drar, men for meg er det fint å dra til et helt nytt sted, hvor ingen vet hvem du er eller hva du skal. Også er det litt deilig å komme tilbake til Oslo igjen, hvor T-banesystemet er litt enklere å skjønne. :)

På helgetur til Rondane

Jeg er veldig rastløs for tiden. Så fort jeg ikke er på tur, får jeg skikkelig abstinenser etter dra på tur igjen. Jeg klarer på en måte ikke å slå meg til ro med det livet jeg har nå. Selvom det er en økonomisk trygghet med fast jobb og fast sted å bo, kjenner jeg veldig på at jeg gjerne skulle gjort noe helt annet, et helt annet sted enn i Oslo. Men enn så lenge må jeg bare godta det livet jeg lever nå, og heller ta dag for dag for å nå de drømmene jeg har. Men for å døyve denne rastløsheten, må jeg komme meg litt bort innimellom. Denne helgen ble det Rondane som sto for tur. Og det ga mersmak, så hit må jeg tilbake når snøen har forsvunnet. 

Jeg hadde fått ordnet meg fri på fredagen, så jeg hadde langhelg. Tok toget til Otta tidlig fredag morgen, og så taxi opp til høyfjellshotellet jeg hadde booket meg inn på. Så var det bare å få skiftet til varme turklær, og komme seg ut. Dama i resepsjonen anbefalte å gå til Ulafossene. Og det var perfekt for meg. Jeg ble så ivrig, og til tross for sur vind og sludd, var ikke det noen hinder for en fantastisk opplevelse. Den ene fossen var finere enn den andre, jo lenger opp jeg gikk.

Det ble en kort tur denne dagen, da jeg kom litt sent opp, og det ble fort mørkt. Men det var den veldig fin tur som ga meg mye, selvom den var kort. 

I går, lørdag, sto jeg opp tidlig, spiste frokost, og kom meg ut før klokken var ti. I dag var planen å gå opp et fjell som heter Kåsen. Startet med å gå samme veien som dagen før, langs elva og fossene. Så skulle jeg følge en sti som gikk mot Peer Gynt-hytta, men det var lettere sagt enn gjort, da det hadde lagt seg en del snø, og stien var vanskelig å se. Så jeg bare gikk, og fulgte magefølelsen. Og der var det plutselig et skilt som pekte i retning til Kåsen. Derfra ble det litt lettere å følge stien, da det var merket opp på trærne. 

Det var en veldig lett tur, litt tyngre på grunn av snøen, men ellers veldig lett. Og en fantastisk utsikt på toppen. 360 grader med utsikt, og fjell så langt øye kunne se. Eneste negative var at det blåste veldig, så det ble bare noen bilder, og nyte utsikten litt, før det ble å komme seg ned igjen.

Det hadde bare gått to timer fra jeg gikk fra hotellet, og kom ned fra fjellet, så jeg tenkte å gå litt mer. Planen nå var å gå til en foss som heter Brudesløret. 

Var mye fint å se på veien til fossen, men selve fossen var ikke så fin. Ikke nå på vinterstid hvert fall. Må si de fossene som lå ved hotellet var mye finere!

Så var det bare å returnere til hotellet. Hadde noe kilometer tilbake også, og det var greit å komme tilbake før det ble mørkt. Etter en lang dag i fjellet, var det deilig å avslutte dagen i boblebad, for så en god middag. 

I dag drar jeg tilbake til Oslo. Har bare vært inne på hotellet, da det har snødd og blåst en del, men er deilig det også. Så nå sitter jeg foran peisen, og skal lese litt i en bok. 

Tenker at nestegang jeg drar til Rondane, blir det noen dager på telttur. Gleder meg allerede.

Tilbakeblikk på (halve)Norge på langs

Det er kanskje på tide med et lite tilbakeblikk på Norge på langs. Eller halve Norge på langs. Jeg har allerede vært hjemme i en måned. Og det har tatt tid å fordøye denne turen.



Dagene går litt inn i hverandre når jeg tenker tilbake, så jeg er glad jeg skrev dag for dag på Facebooksiden min som du finner HER. Har nesten litt lyst til å grine når jeg ser tilbake, for jeg savner det skikkelig, selvom turen var psykisk krevende, så var det så utrolig mange, flotte naturopplevelser.




Norge på langs ble kanskje ikke helt som jeg hadde sett for meg. Jeg skal innrømme at jeg tok litt lett på det. Og jeg skjønte etterhvert hvorfor ikke alle gjør det.

Jeg starta hele turen med å bli syk. Men influensa og tette bihuler skulle ikke få sette en stopper for turen.

Det ble noen korte etapper de første dagene. Oppoverbakker og motvind gjorde meg demotivert, jeg var sliten og lei etter første dagen, og hadde egentlig bare lyst til å slenge sykkelen i grøfta og sette meg på første fly hjem.

Men så tenkte jeg at jeg skulle gi det en sjanse, og første mål ble å komme meg til Alta. Og etter fem dager kom jeg meg til Alta. Laaangt etter skjema, men jeg fant tidlig ut at det var viktigere for meg å nyte turen, og ta dag for dag, enn å komme meg til Lindesnes. Nyte de små øyeblikkene, som da jeg snudde hode for å se veien jeg hadde lagt bak meg, og en hel regnbue var bakgrunnsbildet mitt.




Noen dager senere kom jeg til Lyngseidet. Jeg forelsket meg litt i stedet, med varierende fjell, turkist vann og lett sykkelvei.

Senja var utrolig fin, og denne rasteplassen falt i smak.

Så kom det noen dager med hvile i Vesterålen. Mye vind og dårlig vær var god nok grunn til å la en sliten kropp hvile litt.



Vinden var så sterk at en kveld fikk teltet seg en luftetur, men jeg fikk heldigvis tak i det igjen, fløy litt drage med det, før det landa noen meter lenger bort, og jeg fikk hjelp av noen tyskere til å sette det ekstra godt fast. Jeg forlot ikke teltet igjen den natta...

Over på Lofoten var det enda verre vær, og etter noen turer hvor sidevinden prøvde å dytte meg ut i grøfta, og regn som piska meg i trynet, ble det ikke mange mil før jeg tok inn på et litt for dyrt hotell. Dagen etter ble det buss til Moskenes, hvor båten gikk over til Bodø.



Etter noen dager med mye dårlig vær, var det fristende å ta toget straka vegen heim. Men jeg var egentlig bare veldig trøtt, og hadde lyst til å sove videre. Men heldigvis sykla jeg videre.




Så var det Helgelandskysten som sto for tur. Dette hadde jeg gledet meg til. Og det var det god grunn til.

Nå kom også finværet igjen. Jeg fikk se Nordlyset tre netter på rad, fantastiske solnedganger og niser lekte seg i vannet foran teltplassen. Jeg kunne igrunn ikke bedt om en finere avslutning på turen.




Jeg ankom Brønnøysund på en fantastisk varm og deilig dag. Etter å ha fulgt med på værmeldinga, var det meldt drittvær den kommende uka, mye mer regn enn jeg allerede hadde sykla i, og enda kraftigere vind. Jeg hadde en uke igjen av "ferien", og kunne kommet meg litt lenger, men av erfaring visste jeg hvor hardt det ville bli å sykle i vind som nesten var i kategori for storm.

Så jeg bestilte meg lugar på Hurtigruten dagen etter. Det var litt vemodig, men jeg var ganske sikker på at jeg hadde tatt det riktige valget. Så får jeg fortsette del 2 av Norge på langs neste sommer fra Brønnøysund.

 Og hva sitter jeg igjen med etter å ha sykla 1202km? Jeg savner å sove på fantastiske steder i telt. Jeg savner friheten, følelsen og spenningen på at man ikke vet hvordan neste dag blir. Jeg savner følelsen av å ha slått opp teltet etter en lang dag, få på tørre klær, og krype ned i soveposen for å få igjen varmen. For selvom jeg har vært sliten og drittlei enkelte dager, så sitter jeg igjen med mange fine minner. Jeg er enda mer nysgjerrig på alle de fine steden Norge har å by på, og jeg er allerede rastløs etter å komme meg avgårde igjen. Jeg skulle ønske jeg kunne gjort dette som min livsstil. Jeg drømmer også om et lite hus oppe i nord, med utsikt over fjell og fjord. Eller en bil med seng og kokeaparat, så kan jeg kjøre rundt og oppleve steder. Krysser fingrene for at jeg snart vinner i Lotto.